Dødsangst..

På fredagen så var jeg til lege for å høre om de hadde funnet noe på MR-bildene som kunne være årsaken til hodepinen jeg har vært plaget av. Når legen min sa at de hadde funnet en utposning på en blodåre i bakhodet mitt var det nesten så hjertet mitt hoppet over noen hakk! Jeg begynte tvert å tenke det verste, men heldigvis så fikk legen min roet situasjonen litt.. Hun sa at den ikke er farlig sånn umiddelbart, og at den kun er farlig hvis den sprekker. Hun sa også at det er ikke sikkert det er den som er årsaken til hodepinen, men at de bare fant den tilfeldigvis når de tok MR. Jeg ble også beroliget med at noen folk lever et helt fint og normalt liv med slike utposninger, noen vet heller ikke at de har det. Så nå er jeg henvist til nevrosenteret der de skal sjekke om de må gjøre noe med utposningen og om det er den som er skyld i hodepinen, men hvis det ikke er den så må de sjekke andre alternativer til hva som er skyld i hodepinen. Håper det ikke tar lang tid før jeg får komme dit, for jeg hadde ett par trasige dager etter at legen fortalte meg om utposningen :(

Hele den første natten så fikk jeg nesten ikke sove, for jeg var så bekymret for hva skjer hvis den sprekker i natt! Jeg lå hele tiden å tenkte på hva skjer hvis jeg ikke våkner i morgen? Hvordan går det med Mats og guttene hvis jeg dør? Heldigvis så har de tankene roet seg nå, for jeg har blitt enig med meg selv om at jeg skal dø en gang, uansett om det er nå eller om 30 år.. Pluss at legen sa jo at den trenger ikke å sprekke, men hvis den gjøre det så vil jeg merke det og hvis jeg da kommer meg til sykehuset innen kort tid så trenger jeg ikke å dø.

De tre kjærlighetene i livet mitt!